Postadresse: Ingeborgmuseet Fredheim, 2337 Tangen.
Faks: 62 58 23 53
[Ingeborgmuseet]
Oppdatert 16. juni 2003.
© Nettform HRMS
Mange har holdt fester for Henrik Wergeland på hans fødselsdag, Ingeborg Refling Hagen var ikke den første til å ville markere dagen, men hennes fest kom til som et svar på en politisk situasjon hun var redd for.
Hun skildrer i sin selvbiografi hvordan andre som hadde fest for Henrik Wergeland, ikke torde invitere jødene i 1936, de var redd for opptøyer. En må si det var både uhistorisk og meningsløst - når en tenker på Wergelands innsats for jødesaken.
"Men jeg kunne ikke se for meg en Wergeland som ikke tilhørte alle," skriver Ingeborg i "Gnister i mørket" - og forteller hvordan hun så satte i gang med 17. juni stevnet.
Det Ingeborg og mange med henne var redde for, var krigen som de så bygge seg opp i Europa. Ingeborg engasjerte seg kulturelt: "Her måtte kulturell opprustning til. Nå måtte hvert eneste barn i Norges land lære at vi var landet som slettet den skammelige jødeparagrafen fra vår grunnlov." Den politiske situasjonen fikk svar i en storstilt pedagogikk i Ingeborg-ånd. Og nettopp Wergeland var en viktig person i denne sammenhengen:
"Jeg ville gjøre 17. juni til en stor folkefest hvor alle barn skulle ha adgang. Jeg visste jo at ungene hadde noen Wergelandsdikt i lesebøkene, riktignok ofte forkortede og ramponerte dikt, men likevel. Nå skulle de lære at det knyttet seg en hensikt til det å kunne Wergelands ord utenat. Fordi det da ble å dele dem med andre."
I dette ligger mye av det litterære grunnarbeidet Ingeborg gjorde for stevnet. Barn lærte dikt, og barn skulle lese opp. Ikke enestående i datidens sammenheng da barn virkelig fikk lov å lære dikt utenat så de fikk dem med seg som en skatt møll og rust ikke kunne tære - men Ingeborg skapte også en blomster-ramme rundt festen.
Mange barn som har vært med på suttung-grupper, husker både festen og opplesinga som store eventyr. Ingeborg lærte ungene å stå ranke og rette på sine to ben og lese utenat - og de fleste klarte det, men Ingeborg møtte også den typen som ikke kunne holde seg i ro og som klatret opp og ned av vegger mens han lærte diktene. Han lærte han også.
Når ungene hadde lært diktene, sa Ingeborg at de hadde gjort en stor innsats, og kunne de et så stort dikt som "Svalen", fikk de være "Stellaer" på 17. juni. Ettersom dette tydelig var en ting bare jenter kunne bli, måtte guttene få en annen oppgave, de ble "Ørnegutter" når de hadde lært "Følg kallet".
Selve Ingeborgs pedagogikk når det gjaldt utenatlæringa, krever en utgreiing for seg selv. Men det viste seg at barn ikke bare lærte diktene, de lærte mye mer. De som stammet, kunne bli kvitt stamminga, og alle fikk en større ro og selvsikkerhet. Også den som i utgangspunktet var både sjenert og engstelig. Vår dronning forteller i boka om Märtha: " - når jeg ser barna mine utføre plikter og oppgaver idag, holde taler, finne tonen overfor mennesker de møter - eller som når Märtha leser eventyr på TV, da er jeg svært stolt og lykkelig. Skulle jo bare mangle. Og jeg tror at det er en forbindelse mellom den sikkerheten de viser i de situasjonene, og de små opptredenene hjemme på stuegulvet, og alle de diktene og småstykkene de lærte." ("Underveis" s. 81) Mange andre suttung-foreldre(1) har også opplevd at barna ble tryggere og sikrere ved å stå fram og lese opp ting de hadde lært utenat.
Etter hvert som Ingeborgs pedagogiske arbeid blant barn utviklet seg, ble det både teater og nye pedagogiske virkemiddel - som f. eks. sanger med bevegelser til. Det er sangene med bevegelser som nå åpner 17. juni- stevnene -alle barn er velkomne!
Fargestrålende og blomsterrik - slike ord har blitt brukt om Ingeborgs 17. juni - fest. Etter krigen uteksperimenterte hun 17. juni-blomsten, laget av krepp-papir. Til slutt satt hun egentlig hele året med papirblomstlaging.
Krepp-papiret var et problematisk utgangspunkt. Det gamle norske krepp-papiret var riktignok mildere i fargene enn mye av det som senere har vært å få - men Ingeborg var likevel redd for at ting kunne bli "glorete" i krepp-papir. Derfor tok hun så mye av ansvaret for hvordan blomstene så ut - selv om andre kom med bidrag, som hun igjen takket strålende for.
De som har opplevd Ingeborgs Wergelandsfest som små, har kanskje det sterkeste inntrykket av blomstene - det var som ei fargeelv som strømmet bortover veien mellom de store lyse hundekjeksblomstene.
Festen er ikke lenger så folkerik som i Ingeborgs tid, men alle er fortsatt velkomne, og det er særlig gjævt når skoleklasser lærer utenat en del sanger og kommer for å være med i toget. Suttung-grupper fra fjern og nær stiller fortsatt opp med en "Stella" og barn som kan lese andre Wergeland-dikt. Men det er ikke bare barn som leser opp - og rett som det er kommer en som en gang har vært Stella og lest hele Svalen og vil lese for oss igjen som voksen.
Wergelands "Svalen" er et dikt "for mødre som haver mistet børn", skriver Wergeland. Den gangen da Ingeborg lærte bort dette diktet til stadig nye små jenter som skulle lese opp på 17. juni, var begrepet "krybbedød" ukjent og det var ikke så mange unge som døde av kreft. Det er underlig nå å møte enkelte av disse jentene som voksne og få vite hvor mye nettopp dette diktet har betydd for dem i livets tyngste stunder, hvor mye dette diktet betyr nettopp for mødre som har mistet et barn. Ingen vet hva livet bringer, men den litterære nistepakka som Ingeborg gav sine elever med på ferden, viste seg å hjelpe og gi krefter. Takknemligheten mot Ingeborg og viljen til å fortsette hennes arbeid vokser når man hører om slikt.
En vakker dag står også en av mennene fram og leser hele Svalen. Om det akkurat innenfor Ingeborgs pedagogikk var slik at "Svalen" ble diktet for jentene og "Følg kallet" diktet for guttene, kommer det en dag da også guttene ønsker å presentere "Svalen".
17. juni-stevnet som en gang altså ble skapt som et ledd i kampen for folkestyre og frihet og som et ledd i kampen mot all slags undertrykking - også jødeforfølgelse og annen form for rasisme - går altså videre. Alle er velkomne - for det er umulig å se for seg en Wergeland som ikke tilhører alle.
1. For den som ikke kjenner ordet "Suttung", har Märtha Louise en glimrende definisjon i førnevnte bok ("Underveis"). Hun definerer ordet "Suttung-bevegelse" slik: "- en pedagogisk bevegelse som vektlegger diktning, teater og musikk som en slags dannelsesvei for høy og lav, særlig for barn og ungdom."