"Tiden Norsk Forlag ringer:

Nu endelig kan De få snakke med forfatteren Inge Borg, men De må komme straks, han er her bare kort tid, så glir han avsted igjen . . .

Nervøse trekninger i et blekt ansikt, skarpe øine bak brilleglassene, den ene cigaretten efter den andre . . .

- Hvorfor tror man at det er Ingeborg Refling Hagen som gjemmer sig bak Inge Borg?

- Av flere grunner, man kan kanskje si at det foreligger indisier mot mig, men alt kan forklares. For det første er det sant at Inge Borg er et pseudonym, men jeg er vel ikke den første forfatter som bruker det? Så er det Hedemarks- dialekten, men den har virkelig Ingeborg Refling Hagen hjulpet mig med, og stor takk skal hun ha for det. Vi er nok fra samme landsdel, men jeg har fartet såpass mye rundt at jeg sliper dialekten vekk...

Det er mange år siden jeg så henne sist, det var på båten til England hvor hun skulde overta post som barnepike. Det er også sant at hun selv og hennes familie i stor grad er anvendt i de to barnebøkene mine, men ingen kan vel straffe mig for det.

- Hvilke planer har De med disse barnebøkene - fortsetter De serien?

- Ja, det skal bli en hel cyklus av bøker for arbeiderbarn, om arbeiderbarn. Barna fra Mostua skal føres frem gjennem krigs- og krisetid til i dag. Jeg tenker å gi de norske arbeiderbarna en diktning som i aller høieste grad angår dem selv. Og jeg kan notere megen forståelse, noe av det morsomste jeg har oplevd var da en liten pike skrev i "Deichmanbladet" om boken i fjor, "Vi må greie oss selv", at "den var sin vekt verd i gull". Og det var en av de første bøkene hun hadde lest!

- Så ongene fra Mostua eksisterer altså virkelig?

- Ja, det gjør de. De er spredt over den ganske verden nu. Den tredje, som kommer næste år, foregår for størstedelens vedkommende i England. Der forekommer en episode "Hvor blev det av Mina?" som tvang mig til tårer da jeg forleden skisserte det efter den brutale virkelighet...

- Virkeligheten i det tyvende århundre kan vel være hård nok?

- Og vanskelig å "dikte" om ja! Inge Borg smiler bittert - men noen omdiktning behøves ifallfall ikke. Når Ingrid i England har sitt første møte med sosialismen gjennem streikende grubearbeidere, da er det reelt stoff som ikke er konstruert - arbeiderlesere bør forstå det. Det å skrive om selve virkeligheten kan være verre enn å "dikte".

- Og ledestjernen for Mostu-ongene er hele tiden "Vi må greie oss selv"?

- Absolutt! Det borgerlige samfund gir dem ikke noen støtte. Husk at de beste barnebøkene de blir også folkebøker. En yndlingsbok for alle barn er Harriet Beecher Stowes klassiske "Onkel Toms hytte" - men den blev ikke skrevet for barn, den var tvert imot et flammende stridsskrift i debatten om negerslaveriet. Men nu hører den til alle folks barnebøker. Sånne som "Synnøve Solbakken" og "En glad gutt" var heller ikke skrevet for barn oprinnelig.

- Men det er vel annerledes å skrive for vår generasjon av barn enn for den forrige?

- Selvsagt. I vår tid er barna så nær det levende liv at fars tragedie blir deres egen tragedie. Blir en far chikanert i avisene for eksempel, går barna hans gjennem på skolen næste dag, kommer far eller mor i konflikt gjør barna deres det også. Barna får alle ulempene og ubehagelighetene, erotisk, sosialt og økonomisk.

- - -

Arbeiderbarn som velger å lese Inge Borg, vil være i gode hender. Det er en stor og vakker opgave forfatteren har satt sig i en tid da "barnelitteraturen" skeier ut over alle usannsynlighetens og klisseriets grenser, alle andre forfattere bestreber sig på å rulle gardinene ned for virkeligheten. Og dog er det kjennskapet til denne som blir barnas beste våpen i den kamp for tilværelsen som i dag ikke er lettere enn for ongene i Mostua. Signe arbeidet, Inge Borg!