Rundt 1985 kom det ikke flere unge til Fredheim: Ingeborg var snart blind. Dessuten hadde Gestapo slått istykker det ene øret hennes og hun var dårlig til bens.

Ingeborg på sine eldre dager, men før sykdommen har preget henne.

Familien sørget for at hun fikk bo på Fredheim de siste fire årene før hun døde i 1989.

Det var tungt for en som hele sitt liv hadde brukt hvert sekund å sitte lenket til en stol og føle evnene forsvinne. Men til det siste hadde hun glede av opplesning. Kvelden før hun døde, fikk hun høre flere av Fredheims gamle julesanger på ny. Hun lå som i en døs, men den vesle gutten som satt og sang håpte at hun hørte noe. Han syntes han med sangen enda en gang kunne få takke henne for rikdommene hun hadde gitt både han og alle andre som ville nære seg av dem.