![[Strek]](../prikk.gif){kind=small}
"Vi rømmer!"
|
I 1912 kom Ingeborg (16 år) hjem på ferie fra arbeidet i England. |
|
Men "ferien" ble ikke helt slik hun hadde tenkt seg. Det viste seg at onkelen hennes hadde skaffet henne sommerjobb. Slik tok moren og veslesøster Ragna imot henne hjemme: "Vi rømmer. Her har det alt vært spurlag etter deg mange ganger, og der onkel har lovet deg bort, ligger det to unge dødssyke i tæring. Vi må rømme."
"Skogene blomstret. Fra vi satte oss i båten, har jeg ikke riktig greie på natt og dag. Her var fred, her var hvile, min mor rodde. Hun sang som hun alltid pleide når vi var ute i båt. Dette var jeg kjent med fra jeg var liten, og falt til ro som i et fang."
Familien ror i første omgang til Gjøvik, så videre til Ringsaker.
"Når vi sov, trengte vi mindre mat, så det var lurt å sove. Og så var det båtturer og bærplukking.
Inne i vika holdt lensearbeiderne til. Det var særlig to-tre som stadig drev på derinne. Min mor var travel. Hun fisket og plukket bær og sopp og hadde alltid noe delikat å by på. Vi fikk reke som vi ville, drive omkring i båten bare, og lese... også sang vi tostemt så det Ijomet utover Mjøsa. Og en dag ropte lensearbeiderne:
"Hei du som synger så pent, kom nærmere og syng for oss."
De satt akkurat og spiste, og de skar seg svære bleier av et kjempebrød som de smurte margarin og pultost på.
Jeg så brødet, og jeg vet ikke hva som stakk meg, eller hvor jeg tok motet fra, men jeg svarte:
"Ja, jeg skal synge om jeg får ei brødskive."
"Ja vel, kom så."
Og jeg sang visa om Titanic som gikk under. Ei vise alle elsket i den tiden.
De smurte ei veldig brødskive til oss hver, og vi takket, men gjemte brødet for å dele det med mor, og da de ba om mere, sang vi så lenge de hadde tid til å høre, og så fossrodde vi hjem for å fortelle hva vi hadde gjort."
(Sitat fra "De unge", første bind i Ingeborgs selvbiografi.)
