"Da jeg var hjemme sist, drømte mamma at hun døde. Hun fortalte det bare til meg. Hun fortalte det for å riste stemningen av seg, og la til: "Jeg er ikke redd for døden, ser du - ikke for graven, men jeg liker ikke skyggedalen. Jeg liker ikke kapellet." Hun hvisket det sky, så bare jeg skulle høre det.

"Du skal slippe å komme på kapellet," sa jeg. "Jeg skal være hos deg hele tiden til alt det der er over. Jeg skal tenne mange lys og holde deg i hånden."

"Tøys," sa mamma, men jeg så hun ble glad.

Men nå ligger hun likevel på kapellet. Fra jeg fikk høre det, har jeg vært hos henne i tankene natt og dag.

Når jeg tenker på mamma i trengselstider, så ser jeg henne vri seg gjennom et nesten sammenfiltret tornesnar. Hun krabber og klyver og griper for seg og river seg til blods. Men hodet stikker opp over hekken og ansiktet tindrer av fryd mens hun peker rundt seg og roper:

"Har dere sett make til roser?"

Stikkene glemte hun. Blodet så hun ikke. Bare rosene."