Alt i 1936 hadde Ingeborg advart mot Mussolini (se [Diktergasje]!), og da Franco overtok Spania i en blodig borgerkrig, satte Ingeborg alle krefter inn for å hjelpe demokratiet. Hun skriver i memoarboka De unge:

Nå visner de røde geranier   Nå sprøyter blod langs alle balustrader, der Spanias geranier grodde frodig før. Og folket roper: "Frels oss, kamerater!" Og Spanias himmel sortner til av røk. Kom! Still deg opp på verdensbarrikaden, imot en helvetsbrann av krig og død. Og gjør deg til en sten i demningsmuren imot fascismens myrderi og nød. Gjør godt arbeide, du som er her heme. Hold vakt og våk, løft frihetsfanen her. Rop hensynsløst til alle sløve brødre at de har ansvar nå for det som skjer. At det er våre barn og våre kvinner, vårt framtidsliv som det blir trampet på. At modersangen over Madrids vugger må stilne av mens dødens klokker slår. At ungdomsblod som flyt på barrikaden er ild som tenner an en verdensbrann, ifall du ikke stanser Tysklands nazi, og Judas-ånden fritt får gå i svang. At det vi ofrer for å lindre nøden, det mures opp til festning for oss selv. For om vi så bor lengst mot nord i verden, kan nazis leiehærer finne fram. Ja, er her alt i hver en oppgitt tanke, i hver en selvgod trøst: "Vi er for små". De har en borg i hvert et lukket hjerte, i kalde sinn som klage ikke når. Nå sprøyter blod rundt alle balustrader der Madrids geranier badet seg i sol. Og småbarn roper: "Frels oss, kamerater!" Vi hører! Ja! Vår tapre, spanske bror!

Som vi vet, klarte "nazis leiehærer" å finne fram til Norge. Diktet blir rent profetisk i sin advarsel.